Om aluminium
Aluminium er et grunnstoff med atomnummer 13 og kjemisk symbol Al.Historie
Oldtidens grekere og romere kjente til aluminiumsalter, men først i 1808 ble metallet aluminium identifisert av den engelske kjemikeren Humphry Davy.
Friedrich Wohler er vanligvis kreditert som stoffets oppdager da han i 1827 isolerte aluminium i ren form. Den danske fysikeren og kjemikeren Hans Christian Ørsted fremstilte aluminium 2 år tidligere, men i relativt uren form.
Pierre Berthier oppdaget aluminium i bauksitt og greide å utvinne det. I 1846 forbedret franskmannen Henri Etienne Sainte-Claire Deville den metoden Wöhler hadde brukt, og beskrev dette i 1859 i boken «De l'aluminium, ses propriétés, sa fabrication».
Før dagens fremstillingsprosess ble utviklet, var aluminium meget vanskelig å utvinne. Dette gjorde at rent aluminium var dyrere enn gull.
Aluminiumsbarrer ble utstilt sammen med de franske kronjuvelene ved verdensutstillingen Exposition Universelle, Paris i 1855, og Napoleon III av Frankrike skal etter sigende ha hatt et sett med aluminiumstallerkener reservert for sine mest betydningsfulle gjester.
Etymologi (hvordan ordet ”aluminium” er skapt)
Humphry Davy foreslo å kalle stoffet for alumium, og senere aluminum etter mineralet alumina (aluminiumoksid).
I 1812 skrev en leser et innlegg i det britiske tidsskriftet «Quarterly Review» der han foreslo aluminium som hadde en mer «klassisk klang» enn aluminum. Amerikanerne innførte navnet aluminium siden det passet inn i standardformatet i periodesystemet.
I «Websters Dictionary» fra 1828 heter grunnstoffet aluminium, men i 1892 brukte Charles Martin Hall navnet aluminum i en reklame for hans nye elektrolyse-metode for fremstilling av aluminium, på tross av at stavemåten med -ium var brukt på patentsøknadene hans. Det har derfor blitt konkludert med at den amerikanske stavemåten kommer av enten en skrivefeil, eller av det faktum at ordet «aluminum» er lettere å uttale, og derfor fikk fotfeste.
Stavemåten aluminium blir i Nord-Amerika referert til som «britisk stavemåte».
Egenskaper
Aluminium er et metallisk grunnstoff med en sølvfarget glans. I kontakt med luft dannes et tynt oksidasjonssjikt på overflaten som forhindrer videre korrosjon. Aluminium veier omtrent en tredel av stål og kobber.
I ren form er aluminium mykt og har lav styrke. For de fleste anvendelser benyttes derfor aluminiumlegeringer som er smibare og lette å bearbeide i maskiner og ved støpning. Aluminium har utmerket korrosjonsmotstand og holdbarhet. Det er ikke magnetisk.
Aluminium-atomets elektronskall
Forekomst
Aluminium finnes i en rekke mineraler, blant annet feltspat som er et av de vanligste mineralene i jordskorpen. Ren aluminium fremstilles fra jordartene bauksitt og lateritt.
Fremstilling
Aluminiumsbarre
Aluminium utvinnes fra aluminiumoksid (Al2O3). Siden aluminiumoksid har et smeltepunkt på 2000°C, er det veldig energikrevende og dyrt å smelte det direkte. Aluminiumoksid blir derfor løst i kryolitt (ofte natrium-aluminium-fluorid framstilt fra fluoritt). Da senkes nødvendig temperatur til 950-980°C.
Gjennom smelteelektrolyse skiller en katode (negativ elektrode) og en anode (positiv elektrode) ionene (Al3+ og O2-) i flytende Aluminiumoksid fra hverandre.
Negativ katode: Al3+ + 3 e- → Al
Positiv anode: 2 O2- → O2 + 4 e-
Begge elektrodene er av karbon. Anoden blir oksidert til karbondioksid og anoden må derfor byttes ut med jevne mellomrom. Selv om katoden ikke er delaktig i en lignende reaksjon må den fortsatt skiftes ut rundt hvert tiende år på grunn av slitasje.
Kilde: Wikipedia